Men nå vil jeg helst bare gråte

Jeg sitter her og er egentlig utroolig glad! Men samtidig har jeg bare lyst til å krølle meg sammen til ingenting og bli borte. Jeg er trist og jeg vet ikke en gang hvorfor. Hva skjer? Jeg vil ikke vær trist, jeg vil smile og være glad, uten å late som..
Jeg vil bare glemme alt, og for en gangs skyld bare være meg, uten å tenke på, og være redd for, alt som har skjedd og alt som kan skje. Det er så mye, og allikevel finner jeg ingen ord som kan beskrive det jeg føler. Dypt inne i meg, der jeg gjemmer det jeg synese er alt for ille å tenke på, de tinga som har gjort meg til den jeg er i dag. Hvorfor vil jeg ikke ha det med som "bagasje"? Er det bare for tøft for meg? Jeg føler at jeg ikke har kontroll lenger. Og at jeg ikke klarer å få kontroll over noen ting, alt er vanskelig og jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre.

Selvom jeg har det sånn inni meg, føler jeg at jeg har det fint og at jeg egentlig ikke har noe å klage på. Det er bare hjertet mitt som ikke er helt med tror jeg. Jeg har alltid på følelsen av at noe, jeg vet ikke hva, kan gjøre alt bra. Bare jeg sier de magiske ordene for meg selv. Ett eller aent, bare jeg slipper å føle meg sånn jeg har det akkurat nå. Det er ikke gøy, og jeg vil ikke at noen skal ha det som meg, for det er ille!

Jeg vil kunne le, uten å plutselig få dårlig samvittighet for at jeg gjør det, jeg vil kunne smile av alt og ingenting uten at folk ser rart på meg og lurer på om jeg har mer enn én skrue løs. Jeg vil være meg uten at jeg føler at jeg ikke er god nok til noe som helst.

Eller er det en del av livet? At man skal slite litt med seg selv og ikke vite hvorfor?